Ussel

hsttrrHøstbladene faller av trærne. De er gule, noen er til og med orange og røde. De er bare små, jeg synes de store orange bladene er finest.
Den kalde høstvinden blåser under skjørtet mitt i det jeg går oppover. Jeg er utslitt og frossen. Det er ikke langt igjen nå. Snart fremme. Bare over den veien rett fram der, og litt opp. Det er da ikke langt. Jeg møter på en av asylsøkerene, og han smiler og sier hei. Jeg gjør det samme tilbake. Det er koselig når folk sier hei, uansett om du ikke kjenner dem. Slik er det her, alle sier hei og smiler. Alltid.
Det er høyrefoten som først treffer asfalten på e6'n. Venstrefoten henger ikke langt etter, og den skynder seg fremover idet ørene reagerer på en sterk billyd. Jeg har allerde kommet halvveis ut i den ene kjørebana, og bilen kommer i den andre. Føreren kommer ikke til å se meg før han er rett forran meg, og jeg lurer på om han stopper. Jeg går enda fortere, men merker at føttene svikter under meg. Bilen kommer til syne og nå er jeg midt ut i den kjørebana der bilen kommer. Den er ikke langt unna. "Wroooom!" hører jeg ettersom bilen nærmer seg. Føreren tråkker bare gasspedalen enda lenger inn.
Jeg tar meg sammen og småløper over veien, snur meg og ser noen glisende fjes. Det er en marineblå bil med noen ungdomsgutter, jeg tror det var fire av dem.

Det var min mest dramatiske hendelse i dag.

Kommentarer:

Skriv en ny kommentar:

Navn
Husk meg ?

E-post:

URL:

Kommentar:

Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://blogsoft.no/trackback/ping/6304486